Publisert i Altaposten 25. mars 2020
Å dele for mye
Sigrid Agnete Hansen er programleder og produsent i NRK Troms og Finnmark og hun debuterer som forfatter med denne ungdomsromanen om femten år gamle Anna som må flytte fra hjembyen Tromsø fordi noe vondt og trist har hendt. Det tar fire timer å kjøre fra det gamle hjemmet til det nye, men det er kanskje likevel ikke langt nok til at fortiden ikke innhenter henne:
«Eit rykte reiser fortare enn ein bil kan køyre. Eit rykte treng ikkje feste setebeltet. Eit rykte stig ikkje på ein hurtigbåt, et ei pølse og ser ut av vindauget, ser reklamane på skjermane som heng ned frå taket».
Anna ønsker seg en verden der hun har en venn, en venn som ikke er bestemora – selv om bestemora er ganske tøff og ga henne denne tilbakemeldinga da Anna fortalte hva hun hadde vært utsatt for:
«- Eg hadde faen meg også skifta skule om det der hadde skjedd meg, og så lo hun ein liten latter som fekk skuldrene mine til å senke seg og klumpen i magen til å bli lite grann mindre.»
Finnes det plass til en liten reddhare?
Noe skjedde med Anna i Tromsø, noe fælt som gjorde at hun ikke lenger klarte å gå på skolen og det ble så ille at foreldrene hennes måtte finne seg nye jobber og hele tilværelsen deres ble totalt forandret. Men vi som lesere vet ikke hva som skjedde før godt over halvveis inn i romanen.
Her syns jeg Hansen har lyktes godt i arbeidet med å skape en forventning om at vi snart skal få vite hva Anna har gjort, eventuelt blitt et offer for. Brikkene legges gradvis utover, men samtidig blir puslespillet utvidet. Akkurat når leseren tror at svaret på gåten skal avsløres kommer det nye faktorer inn.
Anna er usikker på hvordan hun skal oppføre seg når hun blir kjent med en av jentene i den nye klassen, ei som er mye tøffere enn henne og som foreslår ganske utradisjonelle ting, blant annet at jentene skal tjene penger på en app som enslige japanere bruker mye. Som voksen leser skjønner man at dette bør Anna holde seg unna, og det er gruoppvekkende lesning når man innser at hun er på tur å gjøre en fatal feilvurdering.
Sigrid Agnethe Hansen har skrevet en vellykket ungdomsbok der hun viser at hun kjenner ungdomsmiljøet og hun tar målgruppa på alvor. Med elementer fra thrillergenren holdes leseren hele tiden på hugget, og hun avslører ikke mer enn hun trenger. Hun bruker fine metaforer som fungerer godt, slik som hvor vondt det var for Anna når vaktmesteren ikke prioriterte å male over horestempelet hun var tildelt på jentedoen. Det var alltid noe annet som var viktigere, slik som en knust lyspære. Den lyspæra føles viktigere enn Anna, og det at hennes eget lys var slukket brydde ikke vaktmesteren seg om.
Terningkast 5
Kommentarer
Legg inn en kommentar