Gå til hovedinnhold

Ann Helen Kolås Ingebrigtsen : Sinne : Samlaget : 203 sider



Superrealistisk roman om tenåringer i brytningstid 

Ann Helen Kolås Ingebritgsen jobber som norsklærer på en videregående skole. Hun debuterer med denne ungdomsromanen der tiendeklassingen Synne er hovedperson. Foreldrene er nylig skilt, og faren tenker hun bare på som «han hvis navn ikke skal nevnes». Hun ønsker seg en tidsvender og har ofte magiske referanser, der hovedpersonens begeistring for Harry Potter og hans omgivelser er tydelig. På en sjarmerende og naturlig del flettes elementer fra J.K. Rowlings univers inn i denne samtidsromanen, og det hele er utført meget godt. 

Barne- og ungdomslitteratur har alltid tatt opp alvorlige ting, barnelitteratur i oppdragerrollen,  mens ungdomslitteraturen ofte speiler problematiske forhold ungdommene møter. Sinne glir godt inn i denne tradisjonen, med en ung jente med utfordringer som hovedperson.  Synne har ADHD, og hun vil ikke ta medisin for det. Hun er rasende stort sett hele tiden, og eksploderer i klasserommet og hjemme, hun skjeller ut lærerne, andre elever og familien sin. Hun føler at hun er en belastning for alle. Heldigvis har hun bestevenninnen Torunn. Men så blir Synne og Johan, den nye gutten i klassen forelsket. Og så blir Torunn også forelsket i Johan, og i tillegg er skolens instagramdronning ute etter å slå de falske negleklørne i Torunn. Det blir typiske ungdomsfester med alt for mye alkohol, for mye aktivitet på soverommet der mobilkamera er med, og for mye deling av bilder. 

Det som skiller denne boka fra andre ungdomsbøker er fokuset på Synne og hennes forhold og tanker omkring diagnosen. ADHD er en omdiskutert diagnose, og noen foreldre og ungdommer ønsker seg denne diagnosen, fordi det utløser ressurser og hjelp i systemet, mens andre igjen syns en slik diagnose blir brukt for å dekke over andre problemer slik som f.eks traumer, overgrep eller andre utfordringer. Synne har brukt medisin mot ADHD før, og nå vil alle voksne rundt henne at hun skal begynne igjen, og etter en del påvirkning tar hun den første lille pillen. Beskrivelsene av hva som skjer med henne både fysisk og psykisk virker veldig troverdig

Jeg ble så revet med av denne historien at jeg måtte ha pauser for å klare å fordøye handlingen. Mobbing, utfrysing, usynliggjøring, latterliggjøring, er godt og realistisk beskrevet, ja, jeg ble nesten uvel av å lese om hvordan Synne hadde det. I bakgrunnen finnes voksne som vil vel men som glemmer å høre på hva ungdommen faktisk sier, og som ikke helt klarer å se hva som foregår. Helt realistisk og hverdagen for mange ungdommer.  Forfatteren har klart å tegne Synne så tydelig at jeg følte at jeg kjente henne, og selv om hun oppførte seg ganske dust i perioder, så var hun ungdom det var lett å bli glad i. 

Jeg har allerede skrevet anbefalingsliste til ungdomsskolelærere og fremhevet denne boka, og jeg gjør det gjerne offentlig også. Dette er en bok som har spenning, godt språk, troverdige karakterer, masse følelser og drama og den passer perfekt til målgruppa som er ungdom i alderen 12- 16 år. 

Terningkast 6 

Kommentarer

  1. Åh, dette var veldig kjekt å lese. Tusen takk! Så glad for at boka fall i smak. <3

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Sissel Horndal : Sølvmånen : CalliidLagadus

Publisert i Altaposten 18. mars 2016  Vakker eventyrbok Sissel Horndal er en norsk billedkunstner, illustratør, grafisk designer og forfatter. Horndal er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg. Hun har illustrert mange barnebøker og fått flere priser og gjeve nominasjoner for sitt arbeid. Samisk eventyr En ung jente er alene på fjellet og gjeter reinflokken. Plutselig forandres lyset på himmelen og jenta ser opp mot månen som er helt forandret. Den er blitt så lys og så stor at jenta blir fryktelig redd. Dette må være en sølvmåne! Hun husker bestemoras ord: ”Stallo sover ikke når sølvmånen skinner.” Jentas pappa er et stykke unna sammen med de tre brødrene hennes. Han oppdager sølvmånen og skjønner at datteren er i stor fare. Han velger ut den modigste sønnen og sammen drar de ut i natta for å finne jenta. Men hun er allerede tatt til fange av Stallo, og kun visdomsord fra bestemora og jentas egen kløkt kan berge hen

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.