Gå til hovedinnhold

Heidi Sævareid : Longyearbyen : Gyldendal : 319 sider


Publisert i Altaposten 22.juni 



Jossas roman


Historien starter elegant med hovedpersonen Eivors blikk og tanker om Longyearbyen. Eivor er ute på skitur på Longyearbreen med huskytispa Jossa. Her ser hun utover det lille gruvesamfunnet, og mens hun tenker på viktige bygg og begivenheter setter hun fortellingen inn i tid og sted. Vi får vite om sykehuset som ble tatt av ras, om kirka som tyskerne brente, og om gruve 2 som tyskerne satte fyr på og som fjorten år senere fremdeles brenner.

På 1950 tallet var Longyearbyen isolert seks måneder i året. Den siste kullbåten gikk fra øya i slutten av november og det første båten la til kai i slutten av mai. I mellomtiden var innbyggerne overlatt til seg selv, med de forsyningene og de ressursene de hadde, både menneskelig og materielt. 

Det var Finns drøm de fulgte da de flyttet nordover. Eivor og Finn var godt etablert på St. Hanshaugen i Oslo med to småjenter i førskolealder og Finn hadde en god stilling på Ullevål sykehus. Eventyrlysten ble likevel for sterk for Finn, og han klarte ikke å si nei til alt det spennende han trodde ventet hvis han sa ja til å bli verkslege for Store Norske Spitsbergen Kullkompani. 

Isolert og ensom 

Eivor forsto tidlig at hun ikke var som de andre funksjonærfruene på øya og det var vanskelig for henne å tilpasse seg mørketiden og kulden. Hun trivdes dårlig og lengtet etter sola, etter grønt gress og varme i kroppen. Hun likte å holde seg i form, og hun trengte alenetid, og for å passe på henne når hun gikk på lange skiturer fikk hun låne Jossa fra sysselmannsgården. Huskyen blir stadig oftere med Eivor hjem og de to, mennesket og hunden knyttet seg sterkt til hverandre.  Jossa er oppmerksom på Eivors følelser, og på hva som skjer i huset, i naturen og mellom menneskene, og hvis man følger med på Jossas signaler gir det frempek mot fortellingens utvikling.  

Jeg tok meg i å holde pusten av spenning mens jeg leste – ikke hele tiden, men hver gang Eivor var alene, enten på ski, eller på tur mellom sykehuset der den lille familien hadde en leilighet, messa og forsamlingshuset. Det er isbjørnen Eivor er mest redd for, men det er mange andre farer, og mørketiden og ensomheten ga gjødsel til frykttankene.  Heiberg, Store Norskes forsyningsansvarlige var en mann Jossa ga tidlig uttrykk for at Eivor må passe seg for. Jossa viser med all tydelighet at hun ikke ønsker han nær Eivor eller barna, men Finn trives sammen med han og dermed rykker han stadig nærmere. Men er han en trussel? 

Romanen er tidvis så spennende som en thriller, den har nydelige beskrivelser av landskapet, og gode og troverdige karakterer som lever sine liv mellom kullstøv, alvorlige ulykker i gruva og drama i eget liv. 

Når Jossa var i nærheten av Eivor eller småjentene, da passet hun på dem, og som leser stolte jeg på at hun ville varsle hvis Eivor eller jentene var i fare. Jossa pustet varme i Eivor, og i romanen. Hunden ble en større trygghet for Eivor enn Finn kunne være. Legeektemannen som fremstår så sympatisk og god for andre, er invaderende og kravstor i Eivors univers. Når Eivor lukker seg inn i seg selv og er på vei til å bøye seg for kulda og mørket er det Jossa som strekker henne ut og trekker henne opp. Jossa varmer, observerer, trygger og balanserer. 

Dette er Heidi Sævareids (f.1984) første roman for voksne. Hun har tidligere gitt ut fire ungdomsromaner. Longyearbyen er en roman som er løselig basert på bestefarens opplevelser som lege for Store Norske i Longyearbyen på 1950-tallet og historier og erfaringer forfatterens mor husker fra sin oppvekst på Svalbard. 


Terningkast 5 

Kommentarer

  1. Herlig omtale, jeg gjorde akkurat sånn som deg, holdt pusten når Eivor var ute og gikk :) Håper inderlig at Heidi Sævareid synes det var gøy å skrive voksenbøker, for dette var veldig bra!

    SvarSlett
    Svar
    1. Solgunn her :) - Ja, enig med deg i at Sævareid gjerne kan skrive flere bøker i denne sjangeren! Og takk!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam