Gøhril Gabrielsen : Mellom nord og natt : Aschehoug : 251 sider

Publisert i Altaposten 26 .september 2021

 Mødre med utfordringer

 

Gøhril Gabrielsen er en vidunderlig forfatter, og hver gang det kommer en utgivelse fra hennes univers kjenner jeg på en forventning om en stor leseopplevelse. Gabrielsen er født og oppvokst i Kirkenes, men hun har i mange år vært bosatt på Østlandet. Dette er hennes sjette roman. De tidligere utgivelsene har fått svært gode kritikker og hun har mottatt heder og utmerkelser både nasjonalt og internasjonalt. Gabrielsen er en mester i å grave dypt i de mørkeste delene av menneskenaturen og det er ofte gruelig, men hjerteskjærende nært og vondt og derfor også sterk og berørende litteratur. 

 

I årets utgivelse er det to hovedpersoner som befinner seg i to ulike tidsepoker. Den ene er en navnløs jeg-forteller som forteller fra nåtiden og den andre er Helena Södergran, moren til Edith Södergran som bodde i St. Petersburg på begynnelsen av 1900-tallet. Den navnløse jeg-fortelleren er den med størst tyngde i romanen, og historien om henne er lettest å tro på. Jeg-fortelleren jobber som bibliotekar, og når hun introduserer seg selv gjør hun det med tanker om skogen, om naturen og om sitt sterke møte med historien om Edith Södergran. Hun vil fortelle en historie om savn og svik.

 

Jeg-fortelleren føder en datter som hun prøver å unngå å bli for nær. For å klare å skape avstand til datteren starter hun tidlig med å skyve henne fra seg: 

 

«Da hun var tre år, sa jeg: Her er skjorta og buksa, nå kan du kle på deg selv. Da hun begynte i andre klasse: Heretter kan du lage din egen matpakke. Da hun gikk i sjette: Det er ditt liv, du kan ikke lite på meg. Og jeg sa, da hun avsluttet ungdomsskolen: Forvent deg ingen lykke, den må du skape selv.»

 

Gradvis avdekkes bakgrunnen for behovet for å gjøre datteren tidlig selvstendig, erfaringer både i tidlig barndom og ungdomstid har ført til en egenforståelse og mangel på egenverd, en følelse i moren av at hun ikke er til å stole på, at hun kan svikte de mest sårbare, at det beste er å gjøre barnet kjapt voksen og selvstendig slik at hun ikke trenger å stole på moren. 

 

«Som om det er umulig å fatte datteren min som en person, å skille henne ut som noe fullstendig eget, atskilt fra meg selv.»

 

Når Lu som moren kaller barnet begynner på skolen blir bristene hennes som mor og omsorgsperson tydelig. Lu går med sammensetninger av klær andre foreldre ikke ville funnet på, og til og med fottøyet er galt. Selve Lu blir også feil, i morens øyne. Plutselig er det noe med kroppen hennes som ikke helt er som andres barn, tennene, håret, ørene, beina.  

 

Og så til historien om Helena og Edith Södergran, som også er en historie om en mor som har et vanskelig forhold til sin datter. Det som fortelles om Helena og Edith skal være basert på hendelser som har skjedd, men som er lite dokumentert. Edith er et ensomt barn, og moren sørger for at det flytter inn en lekekamerat til henne, Singa, men Helena behandler Singa som et annenrangs menneske, og Singa flykter, noe som får gruelige konsekvenser. 

 

Det er gjennom Helena Södergran at vi blir kjent med Edith, og selv om det var delvis interessant, så skapte tekstbitene om den svenske poeten en avstand til hovedhistorien og til tross for likhetene i mødrenes erfaringer så fungerte ikke Sødergranhistorien noe særlig. Helt isolert sett så er beskrivelsene av Edith gode, og miljø og personbeskrivelsene omkring Edith er fine, men det fenger meg aldri.

 

Terningkast 4