Gå til hovedinnhold

Endelig fikk jeg se Up In The Air!



Jeg hadde gledet meg lenge til å se denne, og forundelig nok trodde jeg at handlingen skulle utvikle seg i en helt annen retning enn den jeg så på filmen. Rart hva man kan innbille seg. Det var en sånn passe god film, ikke noe høydepunkt, men George Clooney er jo vakker så det rekker.

Kommentarer

  1. Jeg så denne på ferieflyet i sommer - på grunn av vakre Clooney.
    Ble også overrasket over slutten.

    Har du begynt på neste nordisk bok forresten, eller tok Vågen knekken på deg?

    SvarSlett
  2. Helt enig George Clooney er vakker. Filmen har jeg ikke sett, men jeg ønsket meg den til jul. Og siden jeg ikke fikk den, så må jeg vel kjøpe den selv eller vente til den kommer på TV :-)

    SvarSlett
  3. Det går ikke an å være så PEN og KJEKK og SEXY som George Clooney. Vi har akkurat planlagt George Clooney kveld. Jeg gleder meg over gjennomsnittet. Jeg synes filmen var ganske søt, jeg.

    SvarSlett
  4. George Clooney er alltid verdt å se (på) :-)

    SvarSlett
  5. Ingalill: Er godt i gang med den ålandske, satt på kafe og leste i dag, liker den!

    Groskro: Selvfølgelig må du se den - du kan låne den på biblioteket!

    knirk: Og jeg kunne dessuten godt tenkt meg å være med på George Clooney kveld.....

    Vibeke: Alltid, uten unntak!

    SvarSlett
  6. Vet ikke om jeg er eneste hane i kurven her, men jeg syns også George Clooney er vakker. Han er faktisk så irriterende vakker at jeg nesten blir sur av det. Men bare nesten. Han er nemlig så vakker.

    Filmen? Den traff meg mer enn de fleste. Kanskje det er en guttefilm for gutter med myke hjerter godt gjemt under tredagersskjegget og 40 cm lenger ned?

    SvarSlett
  7. Jeg skjønner det der med irritasjonen Geir, men samtidig er det jo rett som du sier; han er for vakker.

    SvarSlett
  8. Herregud, han er så sykt kjekk. Jeg så nylig 'The American' og dånte omtrent.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...