Gå til hovedinnhold

Shilpi Somaya Gowda : Indias datter



                                     Perfekt ferielektyre


Det handler om ekteparet Somer og Krishnan som ikke får barn. De bor i USA, har god økonomi og ønsker seg så sterkt sitt eget barn. Krishnan er fra en velstående familie i India, og de bestemmer seg for å adoptere et indisk barn. I India er/var det ikke uvanlig å sette ut jentebarn for å dø, og en jente, Usha/Asha er egentlig tiltenkt en slik skjebne, helt til moren bestemmer seg for å trosse mannen sin og levere henne på et barnehjem. Den amerikanske legefamilien får Usha/Asha og hun vokser opp i USA.
Senere reier hun til farens familie i India og der får hun kjenne på kulturforskjeller, og om hun er indisk eller amerikansk.

Denne leste jeg da jeg var på Mallorca, og det var en fin sommerbok. Lettlest, lettfordøyelig og litt spennende.

Ellers kan jeg nevne at dette var en av mange bøker som står på min leseliste før turen til India i oktober - jeg har heldigvis mange bøker igjen!

Kommentarer

  1. Takk Solgunn....den skal settes på min leseliste også. Jeg leser pt. en bok fra India som heter Mellom attentatene...

    SvarSlett
  2. Så fint :) Fikk nettopp denne boken i gave, og gleder meg veldig til å lese. Skal definitivt ta den med på ferie!

    SvarSlett
  3. Dette er en av mine favorittbøker:) Nydelig skrevet bok:) Ha en fin kveld:)

    SvarSlett
  4. Fru Tunheim : Jeg tror Mellom attentatene er mye skumlere og dystrerer enn Indias datter, så da har du virkelig noe å glede deg til.

    Elikken : Ja - tror ikke du blir skuffet. Det er en feel-good bok!

    Gråbekka: Takk takk :-)

    SvarSlett
  5. Denne har jeg hørt om fra en kollega, som bare hadde positivt å si. Takk for tipset.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...