Tonje Tornes : Hulder - Kire, første bok. Gyldendal, 274 sider

Hjelpe og trøste hvor spennende!

Moren til Erik er innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun og Erik var på fjelltur sammen da hun så en hulder som hun skjønte prøvde å lokke Erik til seg. Erik så også huldra og begynte å gå mot henne. Da angrep moren til Erik huldra med kniv. Når Erik og mora kom til seg selv, ser de at det ikke var en hulder, men et vanlig menneske som lå foran dem – drept av moren til Erik.

Slik begynner boka – og det var så skummelt at jeg nesten ikke torde å lese videre. Men fordi jeg er voksen, og dette tross alt er en bok beregnet på barn/ungdommer så tok jeg meg selv alvorlig i nakken og leste videre (heldigvis).

Ett år etter denne grufulle (eller var den egentlig grufull, var det kanskje en hulder likevel og ikke et menneske?) hendelsen er Erik og faren flyttet til Sirdal. Det er der det psykiatriske sykehuset moren er innlagt på, befinner seg og for å være nær den syke (eller er hun kanskje ikke så syk, hmm) overtar de en gammel gård langt fra folk.

Erik er innesluttet, og har ikke lett for å få seg venner, men heldigvis for han er det et tvillingpar; Trine og Tore som er veldig greie og som ønsker å bli venner med han. Vi vet jo at Erik har sett en hulder før, og plutselig en dag ser han Flora. En vakker skapning som forteller at hun vil redde han fra en grusom skjebne. Nemlig Floras mor, som er den samme som prøvde å lure Erik og hans mor oppe på fjellet for ett år siden.

Ble dette rotete? Eller skjønner du hvor spennende det var? Her må ungdommene prøve å overbevise eller overtale de (som alltid) dumme voksne om at noe overnaturlig har skjedd. Men voksne (de fleste i hvert fall) tror jo bare på det de selv ser, så dermed blir det vanskelig.

Språket er ungdommelig, og det er herlig sjarmerende å lese om hvor flau og forhekset både Tore og Erik blir når de er i nærheten av Flora. Og det er befriende å lese en ungdomsbok som tar ungdom alvorlig. Nå er det noen uker siden jeg leste ferdig boka, og det er alltid dumt å utsette å skrive om leseopplevelsen sin. I hvert fall gjelder det meg. Detaljer blir borte, og finfine ting man kunne ha sagt er forsvunnet fra hukommelsen. Men – det var viktig for meg å skrive litt om boka, og jeg likte den godt. Dette er bok 1 i serien Kire og bok to skal komme neste høst, og den boka gleder jeg meg til å lese. Hvis jeg tør da…….