Pay it forward - Nå er det min tur til å fortelle om gallesteinanfall, smerter, operasjon og hva som hjelper!

29. oktober 2015, altså for nesten ett år siden fikk jeg mitt første gallestenanfall. Det skulle gå nesten ett år før jeg ble operert akutt, innlagt etter betennelse i galleblæren. I de månedene, ja, nesten det året jeg plagdes med gallestein søkte jeg på nettet etter informasjon, både om de som hadde blitt operert, de som ventet på operasjon, om hva slags smertestillende som fungerte best under anfall, hvor lenge gallesteinanfallene varte, alt mulig. Jeg tenkte jeg skulle «pay it forward» denne gangen, og fortelle hvordan jeg opplevde det og hva som ikke fungerte og hva som fungerte for meg. Jeg håper at noe av det jeg deler kan være til nytte.

Ja, som sagt – jævelskapen startet 29. oktober i fjor. Jeg var i Oslo på jobbtur og hadde booket meg inn to netter på Bondeheimen. Er så heldig å ha en datter som bor i Oslo, og vi dro for å spise middag sammen. Etter en deilig middag på mexicansk restaurant dro vi på hotellet for å skravle og kose oss. Men plutselig fikk jeg grusomme smerter på høyre side av magen, rett under brystet. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende, og hadde jeg vært hjemme i Alta hadde jeg ringt legevakta med en gang. Men legevakta i Oslo? Nei! Jeg hadde grusomme smerter, klarte ikke å sitte, ikke stå, ikke ligge, og jeg kaldsvettet. Jeg ba min datter google «kramper i magen som stråler opp mot høyre skulder». Hun googlet, mens hun tørket svettet av pannen min –og plutselig ropte hun ut; mamma – du har et gallesteinanfall! Jeg spurte hvor lenge et slikt anfall varte og hun svarte at det kunne gå over om 30 minutter eller 8 timer – det kom litt an på. Vi ble enige om å ringe lege hvis det ikke gikk over før det hadde gått 60 minutt. Det var skikkelig, skikkelig, skikkelig vondt. Jeg var kvalm, brekte meg, klarte ikke å være i ro, og var ganske urolig. Enn hvis det var hjertet? Hjertet er jo på andre siden av der hvor det var mest vondt, men likevel. Heldigvis – etter 35 minutter gikk smerten over og jeg følte meg helt fin igjen.

Jeg tenkte litt på dette anfallet i dagene som fulgte, og da jeg kom hjem til Alta bestilte jeg time hos fastlegen min og beskrev symptomene og diagnosen vi hadde stilt. Legen var for så vidt enig, men bestilte både blodprøver og jeg fikk rekvisisjon til ultralyd på Aleris i Oslo, fordi det var lang ventetid i Finnmark og fordi vi skulle feire jul i Oslo. (Her kommer et lite hjertesukk om røntgen og ultralydtilbudet i Alta. Vi må nemlig til Hammerfest, en tur på 13 mil for å ta ultralyd av f.eks galleblæra. En slik tur på vinteren tar hele dagen, og ofte er fjellet vi må over, Sennalandet, stengt på grunn av uvær. En liten ultralyd av galleblæra er jo ikke farlig å få utsatt på grunn av uvær, men når det haster med andre ting tror jeg mange altaværinger har vært rasende på ordføreren i Hammerfest som har klart å forpurre alle forsøk på å få det nye sykehuset bygd i Alta. – fremdeles er det distriktspolitikk og posisjoner som bestemmer helsetilbudet i Finnmark. Nok om det)

Ok – Jeg fikk ordnet meg ultralydundersøkelse i Oslo, 21. desember, og jeg fikk 50 stikkpiller med Voltaren 50 mg til brukt ved eventuelle nye anfall. Legen min beroliget meg med at det ikke var alle som fikk flere anfall, og kanskje var jeg blant de heldige.

Det var jeg ikke. Jeg hadde flere små anfall før vi KJØRTE fra Alta til Oslo på juleferie og ultralydundersøkelsen på Aleris.

                                          Vi ser sola for første gang siden 20. november

Vi startet fra Alta 17. desember i en gruelig uvær og beregnet å nå Oslo dagen etter, men senest lørdag 19. desember. Første natten tok vi inn på et koselig hotell i Pajala. Dagen etter, den 18. hadde vi en plan om å kjøre til Mora – midt i Sverige. Men hva skjedde? Joda, jeg tok en burger (jeg var uerfaren, og ikke sikker på hva som ga meg anfall) på Statoil i Luleå, og to timer etter, ca 30 minutter før vi kom til Ôrnskjôldsvik fikk jeg et skikkelig stort anfall. Og hvis du ser for deg situasjonen, på en motorvei i Sverige, ikke sikker på hvor nærmeste hotell med ledige rom er, og på isete vinterveier med uvær og gallesteinanfall. Det var grusomt! Vi googlet hotell i nærheten (takk alle gode krefter for google) og fant et Scandichotell noen mil unna. Vi ringte og booket et rom og mens Pål kjørte satt jeg og jamret meg. Fælt, fælt, fælt! Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet og jeg hadde fått plassert Voltarenen der den skulle være gikk det nøyaktig 30 minutter før smertene ga seg. Og alt var helt fint igjen. Ingen smerter, ikke kvalm og jeg var bare litt sliten og helt sikker på at jeg aldri skulle spise burger igjen!

Kjører man gjennom Finnskogen og elsker Britt Karin Larsens bøker om skogfinnene må man jo stoppe på ostebutikken på Finnskogen. (Selv om jeg ikke kunne spise ost akkurat da).

1 200 kilometer senere kom vi til Oslo og jeg dro til Aleris. Der brukte legen to minutter på å fortelle meg at jeg hadde mange steiner i galleblæren og dett var dett. Jeg måtte opereres.

                                          Julestemning i Oslo

2. juledag fikk jeg et nytt anfall, da hadde jeg spist ribberester og drukket litt rødvin før smertene dukket opp. Men Voltaren fungerte igjen, 30 minutter etter at den var satt var smertene over. Det var en helt vanvittig lettelse i dette, å ha en medisin som fungerte og som fjernet smertene. Hver gang jeg fikk anfall kunne jeg bare telle ned til det var gått 30 minutter, og jeg visste at smertene ville være borte. Slik gikk januar, februar, mars, april – med mange anfall, ca. 2 i uka, men Voltaren fungerte. Helt til den en dag ikke fungerte mer. I april var jeg på Universitetssykehuset i Tromsø til vurdering for operasjon, og fikk beskjed om at det var lang ventetid. 34 uker i Troms, og 12 uker i Finnmark. Da var jeg ganske sliten av alle anfallene, blodtrykket som vanligvis er lavt var nå skyhøyt, og jeg var kvalm og uvel stort sett hele tiden.

                                          Nesten alene i morgenflyet fra Alta til Tromsø. 

Jeg ble sykemeldt mens jeg ventet på operasjon, som var bestemt til juli i Kirkenes, og da hadde jeg  mast meg til tidlig behandling. Men en av de varmeste sommerdagene i slutten av juni fikk jeg et gallesteinanfall som ikke gikk over, selv etter trippel bruk av voltaren. Jeg spydde i 8 timer, fikk feber og hadde det helt forferdelig. Gallesteinsmerter er verre enn alle andre smerter, det tar på en måte over hele kroppen og jeg fikk nesten panikk når medisinen ikke fungerte. Jeg prøvde med pusteøvelser, og meditasjon, og jeg jobbet hardt med hodet mitt for å komme gjennom natten. Dagen etter hadde jeg feber, ikke mye, ca. 38 og var ubeskrivelig trøtt, så jeg sov hele dagen. Etter 24 timer med feber, og med smerter i øvre del av magen, under høyre ribbein dro jeg til legen og erklærte at jeg hadde betennelse i galleblæren. Og vi har jo ikke sykehus i Alta, så jeg tok noen blodprøver, før jeg fikk beskjed om at jeg skulle til sykehuset i Hammerfest. Jeg fikk satt inn en veneflon, og akkurat når sykepleieren skulle koble meg på væske fikk de beskjed om det ikke var ledige sykebiler. Kunne jeg kanskje ta taxi? Eller få noen til å kjøre meg? Joda, jeg fikk jo Pål til å kjøre meg, og med håndveska full av kvalmestillende og smertestillende dro jeg til Hammerfest sykehus. 

Vi kjører til sykehus. 13 mil - en vei, og hvis du får grusomme smerter må du bare ta litt mer morfin. 

Der ble jeg innlagt på Kirurgisk avdeling og legene klarte ikke å bestemme seg for hva de skulle gjøre med meg. Jeg ble grundig undersøkt, og de støttet min diagnose, jeg hadde betennelse i galleblæren, og veggene i galleblæren var fortykket, noe som tydet på at det ikke var første gang jeg hadde en slik betennelse. Så ble antibiotika og væsker tilført intravenøst, hadde ikke spist på tre dager, og var veldig sliten. 12 timer etter innleggelse fikk jeg beskjed om at jeg mest sannsynlig ikke skulle opereres denne gangen, men at jeg skulle være på sykehuset til infeksjonen ga seg. Jeg ble veldig skuffet over konklusjonen, men kunne ikke gjøre så mye med det. Morgenen etter ble jeg vekket av en sykepleier som sa at jeg skulle opereres i dag, klokka 12, og gjett om jeg ble glad!

Operasjonen tok 2 timer, det var en kikkhullsoperasjon, 4 snitt i magen, til sammen 12 sting, og jeg var så trøtt etter inngrepet at jeg bare ville sove.

                                                  Operert, og veldig trøtt!

Dagen etter ble jeg utskrevet med sykemelding på en uke, og 6 dager etter operasjonen gikk jeg (forsiktig) til hytta. Det er bare 10 minutters spasering fra bilvei, så det var ikke akkurat en kraftanstrengelse, men jeg følte meg veldig heldig som hadde fått operert vekk galleblæren og var i stand til å spankulere inn til hytta så kort tid etter.

Nå er det gått to måneder, og jeg kjenner enda godt at jeg er operert. Har ikke direkte vondt, men er øm og hoven, og ifølge legen er det ikke uvanlig. Så jeg puster med magen og er takknemlig for at gallesteinanfallene er historie! Og selv om jeg syns det er idioti å fremdeles ha sykehus i Hammerfest når de fleste innbyggerne i Finnmark enten bor i Alta eller sogner til Alta, så klager jeg ikke på de som jobber der. Jeg har bare møtt dyktige og vennlige og omsorgsfulle sykepleiere og hjelpepleiere. 

                                          På tur hjem - Sennalandet

                                              

Her er matvarene som utløste mine anfall:

Alt av stekt mat – både kjøtt og fisk

Den minste sjokoladebit var nok til å utløse anfall

Pizza

Ost

Mat med fett

Appelsin

Agurk

Den eneste medisinen som fungerte for meg var Voltaren, men den ga smertelindring fra 100 til 0 på 30 minutter. 

Ja, og siden dette tross alt er en bokblogg så kan jeg avslutte med å fortelle hva jeg gjorde mens jeg lå og sløvet på sykehuset og i dagene før og dagene etter: Jeg hørte lydbok (selvfølgelig). Jeg hadde lest Kunsten å høre hjerteslag for noen år siden, og likte historien godt, og ble glad da jeg oppdaget at oppfølgeren lå på Storytel. Boka heter Kunsten å være den man er, og her får vi fortsettelsen på historien om Julia. Hun har en god jobb, men føler seg deprimert og ensom. Hun reiser tilbake til Burma og treffer broren sin igjen. Charlotte Grundt leser godt, og historien fenget meg. Jeg skal ikke  skrive så mye om boka nå, men historien om Julia og broren kan være en nyttig påminnelse om hvor lite man egentlig trenger for å ha det godt.