Gå til hovedinnhold

Katherine Webb : Den engelske piken : Gyldendal, 430 sider




Drama i Muscat

I 1958 reiser Joan Seabrook og forloveden Rory fra England til Muscat i Oman. Joan og Rory har vært forlovet i mange år, men har et heller platonisk forhold selv om Joan ønsker noe mer.
Muscat er en by full av hemmeligheter og mystikk og krigen om Jebel har ført til at kun engelske soldater og briter som jobbet ved ambassaden har anledning til å besøke byen. Men Joan har likevel fått tillatelse til å komme. Broren er stasjonert i Muscat med de britiske styrkene, og utenriksministeren, vesiren, var en venn av Joans nylig avdøde far. Joan har en stor drøm om å krysse Tomhetens hjørne, verdens største sandørken, og dermed følge i forsporene til sin store heltinne Maude Vickery som bor i Muscat.
Maude er blitt en gammel og bitter kvinne, og hun er full av avsky når hun får høre om Joans ønsker og planer. Likevel slipper hun Joan nærmere og nærmere, til de blir fortrolige. Maude utfordrer Joan på med ene vanskelige prøvelsen etter den andre og Joan må la skylappene falle på flere områder i livet.

Naiv heltinne


Jeg liker historiske romaner som tar utgangspunkt i virkelige historiske hendelser, noe denne romanen gjør. Webb har klart å beskrive Muscat slik at man nesten kjenner kamelmøkka svi i nesen, men dessverre er heltinnen vår, Joan, så naiv og så godtroende at hun blir vanskelig å tro på. Kyskhet og ønsker fra familien var nok viktigere i England på slutten av 1950 – tallet enn i dag, men det får være måte på naivitet. Jeg kan ikke avsløre hvorfor jeg er så indignert, da avslører jeg litt av plottet. Men jeg tror de fleste som leser boka skjønner hva som skjer rundt Joan lenge før hun selv oppfatter poenget. Så jeg er ganske delt i min vurdering av boka. Høy kosefaktor, men lite troverdighet trekker ned. Det er tidvis spennende, spesielt når Joan må ta valg som setter både henne og de hun er mest glad i livsfare, men forutsigbart er det likevel hele tiden.




Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer