Solgunn sitt

  Lasarettmoen   Fredag 10. juli kjørte jeg og en god venn på en liten rundtur i Finnmark. Min rygg gjorde vondt, og vi hadde på forhånd blitt enige om at vi skulle ha mange stopp, der tøying og bøying var hovedmålet, og det er jo så vakkert i fylket vårt at det å ta mange og lange pauser lar seg gjennomføre helt uten problemer. I løpet av en dag kjørte vi 50 mil, og vi stoppet på Skaidi, Trollholmsund, Lakselv, Karasjok, Karigasniemi i Finland før vi returnerte til Alta.   Det er ikke så mange som kjenner til Lasarettmoen, og selv om jeg har lest mye om 2. verdenskrig med spesielt fokus på Finnmark, så var min kunnskap om Lasarettmoen svært liten. Men da var det fint at min gode venn jobber på Alta museum, og har vært på tur i området tidligere.    Fra parkeringsplassen 2 km ovenfor Skoganvarre i retning Karasjok er det ca. 10 minutt å gå til utendørsmuseumet. Først går du opp en lang og bratt bakke, og på toppen av bakken finnes en kasse der det ligger beskriv...

Publisert i Altaposten 6. oktober 2020   En skikkelig høstbok     I begynnelsen av september lanserte Heidi Johansen og Ingvild Trøite Johnsen debutboken Oli på rypejakt. Leseren får bli med Oli og mammaen på en nydelig høsttur som byr på overnatting i telt, betraktninger om naturens gang og litt informasjon om ryper. Boka er vakkert illustrert med tegninger av Oli og mor i situasjoner som stort sett speiler teksten.    Jeg beundrer ambisjonene til forfatter og illustratør og det er helt tydelig at det er lagt ned mye arbeid i denne utgivelsen. Boka er den første i en serie som skal handle om tradisjonelle nordnorske turopplevelser, og forfatterens ønske er å vise frem kulturarv, inspirere voksne i relasjonsarbeid og å gi leseglede til barn og familier, skoler og barnehager. Dette er fine ønsker og intensjonen er god, men det er fryktelig vanskelig å få til alt dette i en bok.    Oli på rypejakt er en klassisk billedbok med 14 oppslag, der teksten er p...

Jeg får en del spørsmål om gode ungdomsbøker som kan fungere for både gutter og jenter – her er en bloggpost med 10 skikkelige gode ungdomsbøker som godt kan leses av voksne også. J   John Green : Faen ta skjebnen : Gyldendal  - 338 sider    Dette er verdens beste ungdomsbok! Jeg mener det – den har alt! Jente og gutt som to likeverdige hovedpersoner – upolert – kreft, tårer – vennskap – jeg hulket meg gjennom de siste 100 sidene – og det er laget film av den så elevene kan se filmen også!    Siri Pettersen : Odinsbarn : Gyldendal : 621 sider    Første boka om femten år gamle Hirka. Har du ikke lest denne serien har du virkelig noe å glede deg til. En bok for godt trente ungdomslesere og for voksne.    Annabel Pitcher : Søsteren min på peishyllen : Cappelen Damm – 203 sider Den ti år gamle hovedpersonen har en søster på peishylla, det som ble igjen av henne etter en terroraksjon i London. Selv er han venneløs og deppa, og det sammer er f...

  Forutsigbart og kjedelig    I prosjekt «finn den gode sommerboka» har jeg lest gjennom noen bøker som jeg håpet skulle vekke godfølelsen i meg, og Villa Havbris med handling fra et slitent kurbadhotell i Sverige virket lovende. En anmelder i Aftonbladet er sitert på bokens sommerlige og lyse forside og formidler at denne boka har alt. Og ja, boka har alt – av de dårlige tingene!    Sophie bor i Berlin, og som enebarn med en dement mor og en far som er død for lenge siden har hun kun vært hjemme i Sverige to ganger de siste fem årene for å besøke moren på sykehjemmet. Nå er hun kommet hjem til morens begravelse.  Da får hun vite at hun har arvet det gamle kurbadhotellet Villa Havbris, et forfallent hotell som har vært i familiens eie lenge, men som Sophie trodde moren hadde solgt. Sophie har et ganske ensomt, men likevel fint liv i Berlin, med en jobb hun trives med og hun vil ikke endre noe i sin tilværelse. Men så går hun inn dørene på Villa Havbris...

Publisert i Altaposten 9. september 2020    Fabelaktige Lykke    Det er ikke lett å være tolv år gammel, overvektig og med en entusiastisk mor som skal prata om alt, og med den største selvfølgelighet kommer inn på tema som porno og sex og sånt. Dette vet Lykke alt om. Det er bare Lykke og mora som bor sammen, og når mora ikke er helt som alle andre mødre så blir det ganske ofte litt for kleint. Hvem som er pappaen til Lykke er det ingen som vet, knapt nok mora. Det hun har fortalt Lykke er at hun traff han på en strand i Syden, og han var sinnsykt pen og solgte kokosboller på stranda. Ni måneder senere kom Lykke til verden.    Strategi for å overleve   Lykke føler seg som det tykkeste mennesket i hele verden og hun er seriøst redd for at hun skal ese ut og kvele alle i nærheten med bilringene sine. Men hun tenker raskt, og har gode replikker, og hun serverer klassekamerater og andre den ene skarpe og morsomme kommentaren etter den andre. Bestevenninne...

Kritikere i affekt   Det følger makt med rollen som litteraturkritiker, og ofte vil en kritiker som tar frem slaktekniven og bruker den på en kjent forfatter oppnå en hel del klikk og kanskje også overskrifter med særlig fete typer. Var det dette Aftenpostens Preben Jordal ønsket å oppnå i dagens anmeldelse av De første dagene av Maja Lunde?    For dere som ikke har et abonnement på Aftenposten skal jeg gi noen eksempler fra Jordals penn:    « Noen må ha narret Maja Lunde til å tro at hun er veldig flink til å skrive......»   «Boken er full av slike avsnitt, der Lunde, som åpenbart ikke er et utpreget litterært menneske, begir seg ut i refleksjoner omkring egen skriving.»   «Men i møtet med en katastrofestemning som millioner av mennesker deler, må selv bestselgerforfattere ta seg sammen for å sette ting i perspektiv .»   «Er dette en skolestil fra videregående? Ja, for hvor ellers finner man tekster der skribenten liksom i affekt anklager noen (...

                                                                   Publisert i Altaposten   6.7.2020 Legg til bildetekst   Morsomt og vemodig om alderdommen    «Mennesker hører bedre etter når menn snakker» - er erfaringen til den langt tilårskomne hjertekirurgen Birgitte Solheim, og en av grunnene til at hun alltid lot sin mannlige professorkollega ta seg av presentasjonen av deres felles oppfinnelse innenfor mitralklaffplastikk. Nå er det lenge siden hun briljerte i operasjonsstuene i New York og i Oslo, og den eneste kontakten hun har med legemiljøet er de stadige invitasjonene til kongresser og arrangementer fra New York Prestbyterian Hospital, invitasjoner hun takker nei til. Hun bor i Paris, og selv om hun fremstår ganske skrøpelig kroppslig, har hun ikke gitt opp ...