Gå til hovedinnhold

Sofi Oksanen : Utrenskning : Oktober, 332 sider

Overbevisende og viktig - publisert  i Altaposten 9. mars 2010

Med fare for å virke i overkant pompøs velger jeg likevel å komme med følgende ytring: Mens jeg leste Sofi Oksanens siste roman husket jeg hvorfor jeg elsker å lese romaner.  Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt.

Historien starter i Estland i 1992. Den gamle kvinnen Aliide Truu finner en ung kvinne,  Zara på yttersiden av huset. Zara er mishandlet og bærer preg av det. Den gamle føler avsky i møtet med Zaras blåflekker og redde blikk. Aliide tenker at blåmerker skal dekkes og ties om, slik det alltid har vært gjort. Kontakten mellom kvinnene preges av at begge er utrygge og ikke kan stole på hverandre. Hemmelighetene de bærer med seg er mange. Til tross for dette mykner Aliide når hun begynner å ane hva Zara har gjennomgått.

”Aliide betraktet travelheten. Ei uvanlig veldressert jente. Til en så god dressering trengtes det en anselig porsjon frykt. Aliide ble fylt av medfølelse, og da hun ga jenta linhåndkleet, holdt hun et øyeblikk hånda hennes i sin.”

Tidsmessig forflytter vi oss mellom årene rundt 1940 og begynnelsen av 1990-tallet. Hoveddelen av handlingen foregår under krigen, da Aliide var ung. Estland var okkupert av Sovjetunionen og det estiske folket hadde det svært vanskelig.

Noe av det som gjør denne boka så god er alt det som IKKE blir fortalt. Det ligger uvanlig mye historie og kraft mellom linjene, og selv der ligger historien lagvis. Det var helt umulig å ikke lese, og selv innspurten på 5 mila under OL ble kjedelig sammenlignet med Oksanens fortellerkunst.

Sofi Oksanen, født i 1977 med finsk far og estisk mor, er en ung forfatter og dramaturg med et helt spesielt talent. Utrenskning er hennes tredje bok, og hun har allerede mottatt flere store priser for dette kunstverket. Nå er boka nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2010, og jeg kan ikke skjønne annet enn at prisen må gå til denne romanen, selv med hard konkurranse fra Min kamp I av Karl Ove Knausgård og Imot kunsten av Tomas Espedal.

Terningkast 6

Kommentarer

  1. Denne boka ligger på vent her i stua, gleder meg til å lese den :) I tillegg var det en flott anmeldelse av boka!

    SvarSlett
  2. Jeg har også denne i en bunke (de ligger ved senga hos meg :-).

    Har fått den anbefalt fra flere hold men etter denne anmeldelsen rykket den enda litt nærmere start.

    SvarSlett
  3. Oj oj - kjøpe kjøpe - flott anmeldelse!

    SvarSlett
  4. Gleder meg til å se hva dere mener når boka er lest. Og takk!

    SvarSlett
  5. Du formulerar det så bra: "Mens jeg leste Sofi Oksanens siste roman husket jeg hvorfor jeg elsker å lese romaner."
    Precis så! En fantastisk roman att länge bära med sig i minnet.

    SvarSlett
  6. Jeg venter i spenning på om den blir vinneren av Nordisk Råds litteraturpris, håper at den vinner :-)

    SvarSlett
  7. Yippi!!!! Den vant og jeg er så glad.....superduperglad!

    SvarSlett
  8. Jeg har nå endelig lest den - for noen uker siden - og ville bare si at den var akkurat like god som du sa :-), virkelig inspirerende omtale!

    SvarSlett
  9. Fantastisk bokanmeldelse! Du har klart å få tak i alt av essens i boka gjennom noen få presise ord! Tror jeg må følge mer med på dine anmeldelser i tiden fremover! ;-)

    SvarSlett
  10. Tusen hjertelig takk, blir så glad så :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Sissel Horndal : Sølvmånen : CalliidLagadus

Publisert i Altaposten 18. mars 2016  Vakker eventyrbok Sissel Horndal er en norsk billedkunstner, illustratør, grafisk designer og forfatter. Horndal er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg. Hun har illustrert mange barnebøker og fått flere priser og gjeve nominasjoner for sitt arbeid. Samisk eventyr En ung jente er alene på fjellet og gjeter reinflokken. Plutselig forandres lyset på himmelen og jenta ser opp mot månen som er helt forandret. Den er blitt så lys og så stor at jenta blir fryktelig redd. Dette må være en sølvmåne! Hun husker bestemoras ord: ”Stallo sover ikke når sølvmånen skinner.” Jentas pappa er et stykke unna sammen med de tre brødrene hennes. Han oppdager sølvmånen og skjønner at datteren er i stor fare. Han velger ut den modigste sønnen og sammen drar de ut i natta for å finne jenta. Men hun er allerede tatt til fange av Stallo, og kun visdomsord fra bestemora og jentas egen kløkt kan berge hen

Irene Larsen : Der det gror skierri : Orkana : 167 sider

Publisert i Altaposten 6. april 2022  Med blikket vendt bakover      Irene Larsen er godt kjent i det litterære miljøet i nord. Hun har gitt ut flere diktsamlinger, og fikk i 2006 Blixprisen for diktsamlingen Anemonepust. Hun er aktiv i samfunnsdebatten og hun er styreleder i Foreninga samiske forfattere. Nå debuterer hun som romanforfatter med en tettpakket historie om en kvinne midt i livet.     Tittelen på boka forteller at vi skal holde oss langt nord i landet. Mange av oss som er oppvokst i Finnmark og Troms kaller fjellbjørka for skierri, men du skal ikke så langt sør for Tromsø før de fleste ikke vil skjønne hva skierri er.    Frimodig og tøff    Det er Yrja som er hovedpersonen og Larsen har lyktes godt i å gjøre henne troverdig og levende. Yrja har en stor seksuell appetitt, hun inntar ofte litt mer vin enn nødvendig, og hun har brent seg så kraftig på tidligere forhold at hun nå kun vil ha forhold med gifte menn, altså menn som ikke krever mer av henne enn hun vil gi, og som

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.