Gå til hovedinnhold

Vigdis Hjorth : Leve Posthornet! : 180 sider, Cappelen Damm




Postbudet fra Eiby - Publisert i Altaposten 9. januar 2013

Ja, hvem skulle tro at selveste Vigdis Hjorth har latt en av de viktigste personene i sin siste roman være et postbud fra Eiby? Ikke jeg i hvert fall, og jeg ble sittende og måpe da jeg smått om senn skjønte at det virkelig var tilfelle.

Hovedpersonen i romanen er kommunikasjonsrådgiveren Ellinor. Hun bor alene, har et heller usikkert kjærlighetsforhold og en mor og en søster som hun ikke trives så veldig godt sammen med. Ellinor jobber i en liten bedrift som har tatt på seg det store oppdraget med å få det politiske Norge og befolkningen generelt til å ta avstand fra innføring av EU´s tredje postdirektiv. Det høres gørrkjedelig ut! Men, overraskende nok så blir det, ja, ikke akkurat festlig, men ganske interessant.

Ellinor ser mørkt på oppdraget, men tenker at det kun er for å tjene penger hun jobber, og hvis de postansattes fagorganisasjon er villig til å betale for en tapt sak så skal hun gi dem det de vil ha. Men under et seminar med postansatte skjer det en forandring med henne. Da stiger nemlig Rudolf Karena Hansen frem i rampelyset, et postbud med rute fra Bossekop til Eiby! Ja, det var en ganske lang rute, men vi svelger noen kameler når Alta er nevnt! Rudolf forteller en rørende historie om et brev med ukjent adresse, og i løpet av Rudolf Karena Hansen sin fortelling skjønner Ellinor at hun må ha hjertet med seg hvis hun skal klare å gjøre jobben skikkelig, og noen uker etter seminaret reiser hun opp til Alta og Eiby for å snakke mer med denne kloke gamle mannen fra Eiby.

Så blir det litt komisk, for forfatteren har fått med seg lokaliseringsdebatten omkring fødestuene, men ikke alle detaljene, se bare her:

”…og la ut om dramatiske fødsler når sykehuset var langt bort og veiene stengt på grunn av storm på Bæskades.”  (s.125)

Men sånt tilgir vi, ikke sant? For i fiksjonens verden er det meste lov, og jeg syns Vigdis Hjorth har skrevet en meget god bok. Det er mange refleksjoner omkring det å være et menneske, og om å finne den veien og reisemåten som gjør at alt føles meningsfullt.

Terningkast 5




Kommentarer

  1. Ja, denne tror jeg at jeg må lese.:)

    SvarSlett
  2. Denne har jeg altså SÅ lyst til å lese. Må bare få gjort det!

    SvarSlett
  3. Anita og Knirk : Yepsi, det er bare å hive seg rundt, tynn liten sak det her.

    SvarSlett
  4. Javel .... Da er det avgjort. Leve Posthornet må leses. Var på nippet til å gjøre det etter å ha sett bokprogrammet med henne i høst, men din anmeldelse overbeviste meg. Kjøper den på E-bok, tror jeg. Vet ikke om det er i tråd med postdirektivet, men skitt au ;)

    SvarSlett
  5. Jeg har bestillt den på biblioteket og den er nå klar for henting....men først må jeg lese ferdig Langelands Hauk og due.

    SvarSlett
  6. Har lest en bokanmeldelse hvor leseren ikke har likt boken men du klarte å overbevise meg om at denne må prøves!

    SvarSlett
  7. Jeg er igang. Hadde både lyd og papir, men endte opp med lydboka pga Gisken Armand. Ingen leser Hjorth som Gisken. Holder fremdeles på med første cd, og med den lesefarten jeg har hatt de siste månedene skulle det tilsi at jeg blir ferdig utpå våren.

    SvarSlett
  8. Bokbloggeir: Denne er sikkert fin på e-bok :-)

    Fru Tunheim : Langeland skriver jo bra, så det går nok fort :-)

    Beathesbokhylle : Boka er veldig typisk Vigdis Hjorth, så hvis du har likt tidlgere bøker av henne liker du nok denne også.

    Ingalill: Jeg prøvde å høre denne på lydbok, men fikk ikke til - måtte begynne på nytt med papirboka, og da gikk det unna :-) Kan ikke vente helt til våren før du kommer med en anmeldelse på den her vettu! - så hiv deg rundt, jeg er så spent på hva du mener!

    SvarSlett
  9. Må nok lese denne ja. Var på bokdag på biblioteket i Asker i høst, og der var Vigdis Hjorth for å presentere boka. Et flott møte - hun las utdrag fra boka og fortalte innimellom, med glød og innlevelse.

    SvarSlett
  10. aariho: Vigdis er en flott formidler, og hun er jo aldri kjedelig! Så jeg skjønner godt at det var et fint møte på biblioteket, hun er entusiastisk!

    SvarSlett
  11. Jeg har aldri fått helt grepet på Hjorth. Den siste av henne, Hjulskift, la jeg fra meg da jeg var halvveis.

    SvarSlett
  12. Bokelskerinnen: Hjulskift er jo gammel, og ganske så fornøyelig. Jeg liker Vigdis Hjorth, selv om jeg ofte syns hun skriver for tett opp til eget liv, men denne boka virker hakket fjernere fra eget liv enn både 30 dager i Sandefjord og Snakk til meg, som selv om de var gode, ofte virket som rene avstøpninger av det livet forfatteren sier hun lever. Men hun skriver jo godt, så jeg liker det.

    SvarSlett
  13. Hvorfor likte du ikke Gisken?
    Krever svar på sekundet for jeg må vite om jeg må hive meg rund og lese papir før jeg skifter til cd2.
    Og det må være et grundig og overbevisende svar for jeg planlegger å være ferdig til 17.jan da Hjorth kommer til Eidsvoll. Og det rekker jeg aldri med papirutgaven for da føler jeg meg forpliktet til å lese ut Drømmefakultet først. (fordi den er himmelsk fantastisk).

    SvarSlett
  14. Ingalill ; Siden du krever svar på sekundet, så skal jeg skynde meg å skrive noe fornuftig -- ehh. Nei, Gisken er for rå for å være stemmen til Ellinor. Ellinor er mer skjør (syns jeg), og derfor fikk jeg det ikke til å klaffe. Men mer spennende er det jo at du faktisk skal tilbringen en kveld med din store heltinne - planlegger du noe spesielt? spørsmål, antrekk, snubling, please skriv i boka mi eller noe sånt. Vigdis skulle visst at en av hennes store beundrere satt i salen!

    SvarSlett
  15. Jeg kommer til å ha løsbart og falsk underskrift, bare sånn i tilfelle at hun er sniklesr av bloggen og har memorert både mitt blide åsyn og de utallige omtalene jeg har skrevet om henne - ehhh, bøkene hennes.
    Fangirlmagi brytes hvis man snakker sammen, muligens kan jeg få med meg en nabo, som lister seg fram og får henne til å signere mens jeg gjemmer meg på do.

    Godt poeng med Gisken. Husker jeg tenkte det samme selv i forbindelse med Hjulskift, men da at tøffheten var til det gode. I samme ånd avbrøt jeg lydboka om pensjonatet fordi Petronella Barker var for pinglete.
    Nå ble jeg veldig i tvil om hva jeg skal gjøre.....

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam