Stemmen som ble borte

Egil Rasmussen - bilde fra Aschehoug

Han ble nevnt sammen med Thomas Mann, Aldous Huxley, Andre Bjerke og Sandemose (Houm, 1955, s. 583), og Vesaas (Beyer, 1952, s. 456). Han ble tildelt Kritikerprisen i 1953, Gyldendals legat i 1950 og Mads Wiel Nygaards legat i 1958, (Rasmussen, E, 2010). Han tok doktorgraden med en avhandling om Edgar Allan Poe i 1949, og han var litteraturkritiker i Aftenposten i mange år. Han ga ut 13 skjønnlitterære  bøker før han døde og hans navn var Egil Rasmussen. 

Stig Sæterbakken skal ha uttalt at en av hans store inspirasjonskilder var Egil Rasmussen og Sæterbakken kalte Rasmussen ”den glemte norske.” (Jangås, 2003). Han var født i Finnmark, men selv om jeg har arbeidet på bibliotek i Finnmark i mange år hadde jeg ikke hørt om han før jeg tilfeldigvis kom over en artikkel der forfattere fra Alta ble nevnt. Egil Rasmussen var født i 1903 enten i Hammerfest (Beyer,H, 1996, s. 456) eller i Alta, (Rasmussen, E, 2010). Det er symptomatisk for Egil Rasmussens historie at det dukker opp usikkerhet omkring fødested. Det samme gjelder for debutboken som jeg skal vise senere. Det er forsket lite på Rasmussens forfatterskap, og i 1966, to år etter Rasmussens død skrev Kjell Horrem en hovedoppgave om hans forfatterskap, og han hevder at Egil Rasmussen var  ”et ubeskrevet blad i norsk litteraturhistorie” (Orrem, 1966, s. 3). Da er det kanskje ikke så underlig at vi i dag, mer enn femti år senere ikke kjenner Rasmussen og hans forfatterskap. Det å dykke dypere ned i spørsmålet om hvem Egil Rasmussen var blir på mange måter et puslespill. I en artikkel i avisa Nordlys fra 2003 (Jangås, 2003) blir det opplyst at Egil Rasmussen var født i Bossekop i Alta i 1903, og at han hadde gitt ut 13 skjønnlitterære bøker før han døde i 1964.  Ifølge artikkelen skulle Egil Rasmussen være født i min bydel i Alta, men da jeg begynte å spørre den eldre generasjonen i mitt nettverk etter ham var det ingen som hadde hørt om ham. Søk i de lokale bibliotekkatalogene ga ingen resultat.

Egil Rasmussens stemme er forsvunnet! Mange av de andre som fikk kritikerprisen på femtitallet er forfattere vi fremdeles snakker om og leser. Jeg vil derfor se nærmere på hvem Egil Rasmussen var og spesielt er jeg interessert i romanen Sonjas hjerte. Jeg har lest denne boka som ga ham Kritikerprisen i 1953, og jeg har sett på hvordan boka ble mottatt av kritikerne. Jeg vil også se nærmere på den usikkerheten som finnes omkring hva som er hans debutbok. Denne usikkerheten tror jeg er et resultat av at hans forfatterskap har hatt lite oppmerksomhet. Jeg ønsker å som om det er mulig å gi noen svar på hvorfor hans stemme er blitt borte og det jeg ønsker å få svar på i denne artikkelen er: Hvordan ble Sonjas hjerte mottatt i 1953, og hvordan fungerer denne romanen i dag. Jeg ønsker også å få en avklaring av hva som er Egil Rasmussens debutbok og sist men ikke minst, hvorfor kan en forfatter som hadde en tydelig stemme forsvinne fra kollektivets hukommelse?

For å gi et oversiktlig bilde over hva som er skrevet om hans debut velger jeg å først vise i kronologisk rekkefølge hvem som hevder han debuterte med Mørk demring (1934), før jeg viser hvem som hevder Østen og Vesten (1923) er debuten.

Allerede i 1942 skrev Knut Coucheron Jarl, som da var litteraturkritiker i Dagbladet (Steenstrup, 1973, s. 280)  en bok med essay og artikler der han tar for seg syv norske forfattere; Cora Sandel, Egil Rasmussen, Gunnar Larsen, Andreas Markusson, Arthur Omre, Tarjei Vesaas og Sigurd Christiansen. Jarl skriver at Mørk demring er Rasmussens debutroman, (Jarl, 1942, s.63 ). I Hvem skrev hva de siste 25 år, en biografi som er basert på de opplysningene forfatterne selv har sendt inn ( Hydle, 1950. s. 4), er Mørk demring oppgitt som Rasmussens første bok. (Hydle, 1950, s. 339). Den grundigste dekningen av Egil Rasmussens forfatterskap er å finne i Norges litteraturhistorie fra 1955 med Philip Houm som redaktør. Houm har gitt seks hele sider til dekning av Rasmussen, også her blir det opplyst at debuten kom med Mørk demring i 1934, (Houm, 1955, s. 397).  I Aftenposten på hans 60 årsdag, 26 april 1961 skrev Rolf Nettum:  ”Alle hans romaner, fra debutboken «Mørk demring» i 1934 til den hittil siste, «Legenden om Lovella», handler om to virkeligheter.” (Nettum, 1961, s. 3). Hans venn, Olav Nordrå som i Forfatternes litteraturhistorie har skrevet om Rasmussen mener også at det er Mørk demring som er hans debut, (Nordrå, 1981, s.85). I norsk litteraturhistorie i flere utgaver står Mørk demring som Rasmussens debutroman, (Beyer, 1963, s. 452 og Beyer, 1996, s.382.) I Store Norske Leksikon er det Mørk demring som er oppført som debutroman, (Rasmussen, 2010).

Det er Roar Petersen som i 1963 for første gang nevner at det finnes en annen debutroman enn Mørk demring. Han navngir ikke debutboka, men skriver at Egil Rasmussen i 1963 har førtiårs jubileum som forfatter, (Petersen, 1963, s. 7). Willy Dahl har tatt med Østen og Vesten som debutroman (Dahl, 1971 s. 186, og Dahl, 1989 s. 182),  i henholdsvis forfatterleksikon og litteraturhistorie , og  Per Thomas Andersen skriver i Norsk litteraturhistorie fra 2001 (s. 404) at Østen og Vesten er Rasmussens debutroman.

Ytreberg som har skrevet et stort historisk verk om Tromsø har fått med seg at debuten kom med Østen og Vesten, og han kommenter også at Rasmussen ” ikke synes ha regnet den med i sin litterære produksjon”, (Ytreberg, 1971, s.442-443.) Også en annen kjent tromsøværing, professor ved Universitetet i Tromsø, Nils Magne Knutsen skriver at Rasmussen debuterte med Østen og Vesten som er  ”en framtidsroman fra en tid da verden er delt i to store stater, og da forskjellige intrigemakere forsøker å gripe makta”, Knutsen, 1979 s. 236. Kjell Orrem nevner Østen og Vesten og Drampsmanden som hans to første bøker, men mener at det er Rasmussen selv som har trykt bøkene ned i glemselen, fordi han lanseres som debutant på Gyldendal i 1934 når han kommer med Mørk demring. (Orrem, 1966, s. 4).

Det er nok mye mulig at Orrem har rett i at det er Rasmussens selv om har underkommunisert at han hadde gitt ut to bøker før han ble antatt på Gyldendal med Mørk Demring. Orrem skrev sin hovedoppgave kun to år etter Rasmussens død, og da var det Mørk demring som sto oppført som Rasmussens første bok. Når vi i tillegg vet at informasjonen som ble sendt inn til Hvem Hva hvor i 1950 ble sendt inn av forfatterne selv, og Rasmussen også der står oppført med boka fra 1934 som debutbok, kan man gå ut ifra at Rasmussen ønsket å fremstille Mørk demring som sin debutbok. Men det er Østen og Vesten, utgitt i 1923 i Kristiania på Norske forfatters forlag som er hans første roman, og i 1925 kom hans andre bok, Drapsmanden, denne boka ble utgitt i Horten på C. Andersen A/S forlag. De kildene som står Rasmussens nærmest både i tid og personlig kjennskap (blant annet K.C, Jarl og O. Nordrå) skriver begge slik vi har sett at debuten er Mørk demring. Rasmussen selv ønsket ikke å vise frem sine første bøker og det var kanskje lettere å skjule det man oppfattet som svakheter for nærmere hundre år siden, enn det er i dagens informasjonssamfunn. Men det faktum at det står i Store Norske Leksikon at Rasmussens debut var Mørk demring fra 1934 viser med all tydelighet at Rasmussen er en glemt forfatter. Hadde hans forfatterskap vært lest i dag er det stor sannsynlighet for at slike feil ville vært rettet opp.

Sonjas hjerte

Sonjas hjerte (1953) var hans definitive gjennombrudd og boka som ga ham kritikerprisen samme år.  Jeg har lest Sonjas hjerte, og med et kritisk blikk fra 2017 oppleves boka mindre spesiell og betagende enn det mange av kritikerne mente det året boka kom ut:

Jan Janson, musiker, teolog og lærer har de tre siste årene vært  innlagt på lukket avdeling på psykiatrisk sykehus. Han ble akutt syk etter at han oppdaget at Sonja, hans kone hadde hatt seksuelle erfaringer før ham, og i galskapens rus mistet han all kontroll og prøvde å drepe både Sonja og en av hennes tidligere elskere.  Romanen beskriver svært sjelden seksuelle handlinger, overlege ”hvitfrakk” på den psykiatriske institusjonen har til og med diagnostisert Janson som en person som lider av ”utpreget angstbetonet seksuell infantilisme” (s.18). Men en scene skiller seg ut, og det er når Sonja sitter i badekaret for å gjøre seg klar til et stevnemøte: ”Da hun satt i badekaret og klødde seg mellom benene mens hun grinte av velvære, minnet hun om en liten fornøyd apekatt.” (s.68). Det er ikke et veldig vakkert bilde forfatteren gir oss, men den eneste scenen som med litt fantasi kan minne om en seksuell handling. Store deler av romanen lar Rasmussen leseren være med Janson til Velolo, en drømmeverden der Janson møter Sonjas og litt etter litt trenger inn i,  og forstår kvinnens verden. Vi får innblikk i overlegens journaler, og den unge kvinnelige legen dr. Fitvold prøver ut den nye teknikken, samtaleterapi, med Janson. I korte glimt får vi også treffe Sonja og hennes venner. Sonja blir fremstilt som en grunn kvinne med usunne holdninger. Hun er en femme fatale, uten evner til å skjønne hvor sterke følelser som bor i menneskene, og da spesielt mannen. Under det første møtet med den nytenkende og vakre dr. Fitvold, forteller Janson om sine anfektelser om kvinnen:

Jeg kan bare si at Gud nåde den mann som kvinnen interesserer seg for, han blir merket av livets mørkeste og mest nådeløse makter, han må vandre på farlige stier, og se syner som får hans hjerte til å skjelve, den mann, sier jeg, må være sterk som selve det mørke som bor i kvinnens hjerte, den mann, han – han - - (s.54)

Janson klarer etter hvert å lure overlegen til å tro at han er så frisk at han bør få komme ut på en luftetur, en tur der han angriper overlegen med en skarp stein og slår han så hardt at han tror han har drept mannen. Janson rømmer og kommer til sin høyst elskede Sonja som i løpet av samtalen med sin mann skjønner at det er kun ham hun elsker, og hun er villig til å ta ham tilbake, og prøve på nytt. Men Janson er ødelagt av mareritt og tror at virkeligheten er en drøm, og at drømmene er virkelighet, og han legger ut på en anstrengende reise mot sitt fødested. Da han endelig kommer frem etter flere uker på flukt går han ut i havet og finner fred, mens politiet som har jaktet på ham i flere uker blir stående maktesløse og se Janson forsvinne.

Ved gjennomlesning av romanen med 2017- briller er det mye i tidskoloritten fra 1950- tallet som er interessant, og som en bok som tar opp i seg flere interessante tema fra midten av forrige århundre er boka spennende. Det gjelder spesielt beskrivelsene fra det psykiatriske sykehuset, med kalde bad og langvaring sengeleie,  og ikke minst hvordan kvinnene ble fremstilt. Det var lite dybde i de kvinnelige karakterene og de ble fremstilt som svært frigjorte. Sonja, venninnen Ella og til dels dr. Fitvold ble skildret med en bemerkelsesverdig lav moral.

Hva mente kritikerne i 1953 om Sonjas hjerte?

En bok som fikk kritikerprisen og som var forfatterens gjennombrudd må nødvendigvis ha fått en del anmelder i utgivelsesåret. Bokanmeldelsene sier også noe om hva kritikerne la vekt på, og om det var spesielle trekk ved romanen som ble løftet frem. Bokanmeldelsene  blir presentert i kronologisk rekkefølge, og Philip Houm i Dagbladet var først ute, 11. oktober 1953, med en svært begeistret kritikk:

Når og hvor i norsk litteratur er den sinnsykes glohete forestillinger gjenskapt med mer overbevisende kraft enn her? Dette er en roman som opptar en sterkt, en kjenner seg ikke ferdig med den etter en eller to gangers gjennomlesning. Det er en tankevekkende bok, en fantasivekkende bok og en følelsesvekkende bok. Ta og les! (Houm, 1953, s. 5)

En måned etter kom en anmeldelse i Nationen der kritikeren hadde et mer moralsk og politisk syn på romanen:

Visdommen man kan trekke ut av denne romanen er først og fremst at mannen aldri må forsøke å erobre og dominere kvinnens verden, for da lider han ubehjelpelig nederlag. Dernest at psykoterapeuter og nerveleger har liten eller ingen evne til å hjelpe en virkelig nerveslitt og sinnsyk pasient, fordi ethvert individ representerer et avsluttet univers for seg. Det er dessverre grunn til å slå fast at Egil Rasmussen har rett i dette. Egil Rasmussens stil har ofte en hemmelighetsfull tiltrekningskraft, og det gjelder da framfor alt de episoder hvor han skildrer Jans drømmeverden. (Brøgger, 1953, s 7)

27. november var det tre anmeldelser på trykk i ulike aviser. Magli Elster som skrev i Arbeiderbladet var svært begeistret, og det er nok hun som har skrevet den mest inderlige anmeldelsen:

Jeg sitter og stirrer inn i Sonjas hjerte. Det er den vakre åpningssetningen i Egil Rasmussens nye, forunderlig rike og besettende roman.[…] En bokanmeldelse kan bare gi den tørreste avglans av denne uhyre fengslende og spennende roman, som setter leserens sinn i svingninger en ikke alltid kan få helt tak i med forstanden. Det er heller ikke meningen – gjennom drømmebilder, fantasier, i en form så varm og lysende som fine prosadikt, tvinges vi hjelpeløst med på den lidenskapelige søken etter kjærlighet, som er romanens ledemotiv.» […]Med «Sonjas hjerte», slår Egil Rasmussen fast at han er en av våre fineste diktere. Den som vil vite noe vesentlig om seg selv, om sine medmennesker, har ikke råd til å la være å lese den. Og det er ingen tung plikt – den er så lettlest og underholdende, og så spennende at det vel ikke kan gjøre noe at den også er vakker og fylt av poesi. (Elster, 1953, s. 8)

Hauge fra Rana blad og Hannevik fra VG  er ikke uenig med Elster, og også de trekker frem hans evne til å dikte. De er også enige om kunstnerisk komposisjon og finesser:

Den er original, kunstnerisk overbevisende i komposisjon og stil og rik på levende og dype karakterstudier.[…] Det er kort sagt en roman som skulle interessere de fleste. Dertil kommer at boka er direkte spennende og at Rasmussen her viser seg som en betydelig dikter med et suverent grep på den kunstformen han har valgt som sitt uttrykksmiddel.  (Hauge, 1953, s. 6)

Egil Rasmussens synes i år å ha innfridd mange av de løfter han har gitt i sine tidligere bøker. Hans nye roman er i usedvanlig grad et vellykket og helt diktverk.[…]Romanen er mesterlig komponert av en forfatter som kjenner alle romankunstens knep og finesser. (Hannevik, 1953, s. 7)

Eide som skrev for Bergens Tidende likte også romanen godt:  ”For meg er Sonjas hjerte en av årets store gledelige begivenheter.»  (Eide, 1953, s. 8)

K. C. Jarl som var kritiker i Dagbladet og Aftenposten (Steensrup, 1983) i en årrekke sammenligner Sonjas hjerte med tidligere bøker fra Rasmussens forfatterskap, og også han likte det han leste.

I Sonjas hjerte, en ny variasjon av det tema som dominerte hans tidligere diktning, er det både indre og ytre spenning, og formelt er den preget av en konsentrasjon, en beherskelse, en poetisk følelse og en espirit som gjør lesningen av den til en estetisk nytelse av de mer sjeldne hos oss.[…]Med ”Sonjas hjerte”betror dikteren seg til oss uten å virke påtrengende, han blottlegger sitt sinn og virker allikevel bluferdig, han appellerer til oss og virker ikke anmasende, han foruroliger oss uten å virke gledesdrepende. Er ikke dette noe av det som til syvende og sist er selve kunsten i kunsten.(Jarl, K.C, 1953, s. 7)

Av alle anmeldelsene jeg har lest om Sonjas hjerte er det bare en anmelder som ikke har likt boka. Jeg syns Martin Nag, som skrev for Stavanger Aftenblad bruker ord som viser at anmeldelsen er skrevet i affekt.

Egil Rasmussen har mange erfaringer bak seg som skribent. Han har skrevet flere romaner, en bok om angstens dikter Edgar Allan Poe pluss en doktoravhandling i noe som vel må kalles kunst- og kunstner-sosiologi: «Kunstneren og samfunnsbildet». Vi nevner denne solide bakgrunnen fordi det er så rart at Rasmussen i år likevel virker som en nybegynner. Det glir ikke for ham. Framstillingen blir kantet, knudret, knotret. Det gjelder ikke bare språket, men også handlingen, replikken og menneskeskildringen.[…]Sonjas hjerte er ingen vellykket roman. Til det er der for mange skjevheter i den. Men den er interessant, og til sine tider griper den. Mest irriterer den. Men det er ofte en fruktbar og tankevekkende irritasjon. Det uforløste og golde ved romanen kan en, hvis en er velvillig, se som et gyldig uttrykk for det uforløste og golde ved vår egen tid. (Nag, 1953, s. 3)

Å skrive ”i noe som vel må kalles kunst og kunstner-sosiologi”, tyder ikke på en kritiker som skjønner Rasmussens tidligere prosjekt, som nøye henger sammen med hele hans forfatterskap. Men det er spennende med en stemme som taler de andre kritikerne midt imot – selv om begrunnelsen halter en del, hva er det egentlig som irriterer? Det kunne vært forløsende å få vite.

Å lese denne romanen 64 år etter utgivelsen og Kritikerprisen og samtidig lese hvordan datidens anmeldere vurderer romanen er en spennende tidsreise. De fleste anmelderne har fremholdt at romanens beste partier er Janssons drømmesyn – altså når han er psykotisk. Mange trekker også frem hvor poetisk og vakkert han skriver, og at han har god kunnskap om menneskesinnet og dens irrganger.

Priser og legater

Det hadde vært interessant å få lest begrunnelsene for kritikerprisen og legatene han ble tildelt, og ifølge Store norske leksikon (Rasmussen, 2010) hadde Tromsø Museum gjort Rasmussens arbeidsrom om til et minnerom over ham. Ved Tromsø museum var det ingen som kjente til dette, og i en epost fra en av de ansatte blir det opplyst at opplysningene i Store Norske Leksikon er feil. Ifølge professor Nils Magne Knutsen ved Universitetet i Tromsø var det Tromsø bymuseum som hadde samlingen. Men dessverre var bygningen rammet av ulmebrann for mange år siden, og dermed forsvant det som Knutsen kalte for Rasmussen-rommet. En ansatt ved Perspektivet museum som har overtatt samlingene etter Tromsø bymuseum opplyste i en epost at det finnes gjenstander tilknyttet dette rommet ved Perspektivet Museum, men de har aldri arbeidet med Egil Rasmussen og gjenstandene er ikke registrert, og de kunne derfor ikke bidra med opplysninger. Verken kritikerlaget, Aschehoug eller Gyldendal har tatt vare på begrunnelser for legater og priser, og det har derfor ikke vært mulig å få lest disse. I en notis på første side i Norges Sjøfartstidende fra 1. mars 1954 skrives det om utdelingen av kritikerprisen for 1953:

Egil Rasmussen ble lørdag overrakt Norsk Litteraturkritikerlags litteraturpris for 1953, for sin roman «Sonjas Hjerte». K-Lages formann, Olav Dalgard, sa i sin tale at «Sonjas hjerte» var en av de romaner som hadde gjort sterkest inntrykk på ham, og en av de bøker fra fjoråret som ville bli husket i tiden framover. Prisen besto av et av Frithjof Tidemand-Johannessens vakre fargelitografier, med motiv fra Lofoten.

Orrem skriver i sin  hovedoppgave at Gammelprestens koffert (1950) er kanskje den mest spennende og underholdende av hans romaner, og den innbrakte ham bl.a. et forfatterstipendium fra utgiverforlaget.” (Orrem 1966, s.5).  Dette må være Gyldendals legat. I en notis i Arbeiderbladet 25.11.1958 blir det opplyst at ”Forfatterne Aksel Sandemose og Egil Rasmussen vil i morgen bli tildelt henholdsvis Aschehoug stipendium for 1958 og årets stipendium av magister Mads Wiel Nygaards legat, begge på 5000 kroner.” Dette var den siste litterære prisen Rasmussen fikk, og han døde i 1964 etter en tids sykdom.

Tidens tann har tært hardt på Rasmussens forfatterskap

Rasmussen debuterte 20 år gammel med Østen og Vesten i 1923. Han ga ut 13 romaner og to sakprosabøker mens han levde, og en roman og en sakprosabok kom ut posthumt, Den siste skrivekaren (1966 ) og William Blake : En psykologisk studie over forutsetningene for hans kunst – på bakgrunn av hans liv og diktning (1969) (Rasmussen, E, 2010). Til tross for en stor produksjon, flere priser, og en karriere som litteraturkritiker i Aftenposten fra 1948 frem til hans død i 1964 vil jeg våge å si at Egil Rasmussens stemme har forstummet. Som vi har sett var kritikerne stort sett samstemte i at Sonjas hjerte var et diktverk av høy kvalitet, og det er også denne boka som mange trekker frem som Rasmussens beste, men det virker ikke som noen leser bøkene hans i dag. Hvorfor Egil Rasmussens forfatterskap er blitt borte finnes det nok flere årsaker til, men en av grunnene kan være at Rasmussen skriver om det samme i bok etter bok. I 1942, da Rasmussen etter K. C. Jarls beregning bare har skrevet fire bøker, peker han på mange av de problemene som går igjen i vurderingen av Rasmussens bøker – likheten i bok etter bok, samme tematikk, samme navn, litt ulike løsninger men alltid med en sjalu mann med ekteskapsproblemer, frimodige kvinner og sterk mistillit til det psykiske helsevern. (Jarl, 1942, s.61-76). Som vi har sett følger også Sonjas hjerte denne oppskriften, en bok som kom ut 11 år etter at Jarl skrev dette. Orrem har lest alle Rasmussens bøker foruten de to som kom ut etter at hovedoppgaven hans ble levert. Han mener også at alle Rasmussens romaner er ”påfallende like både i tema og behandling av stoffet. Etter å ha lest en eller to romaner, aner en allerede etter ganske få sider i de neste hvordan romanen vil utvikle seg, og hva hovedpersonens skjebne vil bli.” (Orrem, 1966, s. 100). Opplysninger om Egil Rasmussen har også vært vanskelig å finne, og ingen viser interesse for å løfte han frem fra glemselen. At innholdet i det som ble kalt for Rasmussen-rommet ligger ukategorisert i esker på et museum i Tromsø i dag vitner om et glemt forfatterskap.  En revitalisering av dette forfatterskapet virker lite sannsynlig. Det som opptok Rasmussen i hans forfatterskap er gått ut på dato, og det er begrenset hvor interessant det er med sjalu ektemenn som rømmer inn i galskapen. Sonjas hjerte vil sannsynligvis ikke fenge dagens lesere, til det er kvinnene for endimensjonale, og for karikerte. Det er mulig at Egil Rasmussen forsvant fra vår kollektive hukommelse fordi bøkene hans ikke lenger var aktuelle, de fanget ikke tidsånden. 

Litteraturliste

Andersen, P. T. (2001). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Arbeiderbladet. (1958, 25. november) Notis uten overskrift og forfatter. s.1.

Beyer, H. (1952) Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug & Co.

Beyer, H. og Beyer E. (1970) Norsk litteraturhistorie (3. utg.av Harald Beyer) Oslo:            

Aschehoug & Co. 

Beyer, H. og Beyer E. (1996) Norsk litteraturhistorie (5. utg. av Harald Beyer Oslo:            TanoAschehoug.

Brøgger, N. C. (1953, 10. november).  Vi og nervene våre. Nationen, s. 7.

Dahl, W. (1971). Nytt norsk forfatterleksikon. Oslo: Gyldendal Norsk forlag.

Dahl, W. (1989).  Norges litteratur III: Tid og tekst 1935-1972. Med et sluttkapittel om                         tekstene i 70- og 80 årene. Oslo: Aschehoug & Co. Oslo.

Eide, E. (1953, 4. desember). Kvinnens hellige lund. Bergens tidende, s. 8.

Elster, M. (1953, 25. november) En fin dikter. Arbeiderbladet , s. 8.

Hannevik (1953, 27. november). Sonjas hjerte. VG, s.7.  

Hauge, I. (1953, 27. november). Sonjas hjerte. Rana blad, s. 5.

Houm, P. (1953, 11. oktober) : Sonjas hjerte . Dagbladet s. 5.

Houm, P. (1955).  Norges Litteratur. Fra 1914 til 1950-årene. I Norsk litteraturhistorie sjette                  bind. Oslo. Aschehoug & Co.

Hydle, H., Fikkan, K og Hegna J. B. (1950) Hvem Skrev Hva I de siste 25 år. Oslo:     

            Chr. Schibsteds forlag

Jangås, L. Egil Rasmussen. (2003, 5. mai) Nordlys. s. 36

Jarl, K.J. (1942).  Mennesker og bøker. Artikler om essays om moderne norsk litteratur. Oslo:                  Johan Grundt Tanum.

Jarl, K. C. (1953. 16. desember) «Come back» for Egil Rasmussen. Aftenposten, s.7.

Knutsen, N. M.  (1979). Troms i litteraturen. (s. 222 – 253). I Bygd og by i Norge. Troms.                

             Kristoffersen.I., (Red.) Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Nag, M. 1953, 16. november). Knudret og knortet. Stavanger Aftenblad s. 3.

Nettum, R. N. (1961, 26. april). Egil Rasmussen 60 år.  Aftenposten, s. 3.

 Nordrå, O. (1981)  Forfatternes litteraturhistorie. 4 . Fra Aksel Sandemose til Sigurd Evensmo.. K. Heggelund, S. Skjønsberg og H. Vold (red.) Oslo: Gyldendal.

Orrem, K. (1966). Hovedoppgave til historisk-filosofisk embetseksamen. Drøm og virkelighet                    – en analyse i Egil Rasmussens forfatterskap. Oslo: Universitetet i Oslo

Petersen, R. (1963, 28. desember). Men kjærligheten var atter meget annerledes.                            

Dagbladet, s. 7.

Rasmussen, E. (1953) Sonjas hjerte. Aschehoug, Oslo.

Rasmussen, Egil. (2010, 2. august). I Store norske leksikon.

            Hentet 27. mai 2017 fra http://snl.no.Egil_Rasmussen.

Steensrup, B. (1973). Hvem er hvem 1973. Kunnskapsforlaget. Oslo

Ytreberg. N.A.(1971). Tromsø bys historie - tredje bind med 641 illustrasjoner. Tromsø: A.S.              Peder Nordbye