Jeg kødder ikke – denne må du lese as......
«Hver leilighet har sin historie, as, sin smerte, sine bekymringer, sine lukter, erfaringer, sitt liv, as! Som små skuffer! Hvis du drar ut skuffen, du vil se mye rart, nordmenn hadde blitt nervøse, as.»
I 12. etasje i blokken med mye smerte og rare lukter bor 15 år gamle Mahmoud sammen med lillebroren Ali på 10 og moren og faren. Begge guttene er født i Norge, men foreldrene er pakistanske, med dype røtter til hjemlandet og guttene befinner seg mellom to kulturer. Mahmoud skal bruke sommerferien til å vise onkel Ji rundt i Oslo, og han skal henge litt med bestekompisen Arif. Arif har røtter fra Somalia, han er nederst på rangstigen, både blant innvandrere og nordmenn.
Onkel Ji har fått to måneders turistvisum, og fordi faren har det så travelt med å kjøre tre skift med taxien sin; en til regninger, en til familien i Pakistan, og en til slottet de bygger i Pakistan, så er det Mahmoud som får ansvaret for å være guide. En oppgave han tar på dypeste alvor. Onkel Ji får innblikk i et samfunn der innbyggerne med den største selvfølgelighet lar barnevognene stå ute, der de fleste er hyggelige, og der det popper opp pupper overalt. Slik som i Sofienbergparken der det på hver eneste lille grønne plenflekk ligger et kvinnemenneske kun i trusa. Onkel Ji holder på å gå i frø, og har et svare strev med å holde sitt mannlige vedheng i sjakk, og han erklærer at han vil søke politisk asyl. Men Mahmoud forsikrer onkelen om at det er helt umulig. Ingen vil ha pakistanere i Norge nå, selv om det nesten bare er de som arbeider i Norge i dagens samfunn, men Siv og Sylvi liker ikke pakistanere så han kan bare glemme den asylsøknaden.
Lillebror Ali og søte Disneyfilmer
Lillebror Ali sitter for det meste foran nettbrettet sitt og ser på disneyfilmer med søte jenter som synger romantiske sanger, og det viser seg at det ikke er fordi han er forelsket, men fordi han selv godt kunne tenke seg å være en jente. Boka leker med de tradisjonelle kjønnsrollene og de etablerte kulturforskjellene. Hvordan skal det gå med Ali? En gutt som elsker å kle seg som en jente, en gutt som ikke vil være gutt, en gutt som elsker glitter og prinsessekjoler og får vondt inni seg av voldsfilmer og våpensnakk?
Dette er en morsom og klok bok. Det er mye alvor her, men pakket inn humor og selvironi blir budskapet lett å svelge. Kulturforskjellene er enorme, og når livsviktige valg slik som kjønnsidentitet kommer opp kan det hende det finnes mye fornuftig i den norske kulturen.
Når Ali trur at Gud er sint på han, at han blir straffet for å føle seg som en jente, når han innrømmer at han ikke er en gutt, at han er en jente, så blir det nydelig beskrevet.
Det er et godt blikk forfatteren har på eget miljø, andre minoriteters miljø og de kritthvite nordmennenes miljø. Noe av budskapet er at de som bor i Norge er heldige, kvinnene i Norge er heldige, de er sterke, de stiller krav, de tar ansvar for seg og barna sine, og så får de bortskjemte mennene bare dra tilbake til Pakistan og hente seg nye søskenbarn å gifte seg med.
Dette var frydefull lesning, og det at forfatteren er debutant gleder meg stort. Jeg har ledd høyt og ofte, til og med på offentlige plasser! Det er ulempen med å lese bøker på telefonen, mennesker rundt deg tror du har klikka. Forlaget har skrevet at boka er beregnet på ungdommer mellom 14 – 18 år, og jeg føler at jeg gjentar meg selv, men dette blir jo alt for snevert. Denne boka passer til både ungdom og voksne, og med det selvironiske og skjeve blikket på samfunnet så kan det hende at både de som liker Bjørnar Moxnes og Siv Jensen liker det de leser.
Kommentarer
Legg inn en kommentar